Konferanseåpning

Endelig kan jeg ønske velkommen – til dette som både er Norsk forening for Integrativ terapi sitt 40-årsjubileum, og en fagkonferanse om aldring og psykisk helse.

Et spesielt velkommen til Dr. Mult. Hilarion Petzold, som har sitt eget jubileum i år (igjen: gratulerer med 80-årsdagen!) og som var og fortsatt er sentral i etableringen såvel som den videre utviklingen av fagmiljøet i Norge.
Og et varmt velkommen til alle dere som har takket ja til å bidra, med presentasjoner og workshops som vil gjøre temaet mer levende for oss: både fra inn- og utland, og fra vårt eget fagmiljø såvel som beslektede fagmiljøer. Jeg gleder meg til å høre og oppleve det dere har forberedt for oss!

Og ikke minst velkommen til alle dere deltakere!, både integrative terapeuter, kolleger fra andre fagmiljøer, og våre gjester: uten dere hadde ikke dette blitt noe, og jeg håper og tror at alle får noe interessant og nyttig med seg hjem herfra.

Før vi for alvor går i gang, har jeg fått lov til å risse opp et lite bakteppe. Som nevnt er dette både en jubileumsfeiring og en fagkonferanse, og jeg vil si litt om begge deler: litt om historien vår, litt fremtidstanker og litt om temaet aldring og psykisk helse.

Jeg står her som leder av Norsk forening for Integrativ terapi, og dermed som representant for arrangementskomiteen og nåværende styre. Nå er det VI som har stafettpinnen – vi som skal bringe integrativ terapi ut på praksis-arenaene, ut i verden – og vi har satt oss et mål: “I 2028 skal integrativ terapi være et kjent begrep for kolleger innen offentlig psykisk helse”.
Det målet har vi satt oss fordi vi er overbevist om at det er nødvendig å bli sett og anerkjent for å kunne bli tatt på alvor som fagmiljø, og få anledning til å bringe faget vårt ut til flere – både gjennom utdanning og på praksisarenaen.

Så: i 2028 skal integrativ terapi være et kjent begrep for kolleger innen offentlig psykisk helse.

Ved et overfladisk blikk kan man vel tenke at det er jo lett? “Alle” snakker jo nå om hvor viktig det er med integrasjon, med flere perspektiver og tilnærminger, ressursorientering, individuell tilpasning osv? Men så sent som i fjor oppsummerte to anerkjente norske psykologer ulike måter å integrere på, og konkluderte med at “Det finnes ingen enhetlig integrativ terapi”. Nå vet selvfølgelig VI at det gjør det jo, og vi synes vi fikk formulert og publisert et godt tilsvar til artikkelen deres, men likevel er dette på mange måter en påminnelse om at vi har et vanskelig “produkt å selge” – og det handler definitivt ikke om kvaliteten eller verdien! Én ting er å selge en konkret teknikk, et konkret verktøy – da arrangerer man kurs og sertifiseringer og man forsker på resultatene når man bruker det spesifikke verktøyet på en definert problemstilling. Men integrativ terapi er både enklere og mer komplisert enn som så – og historien vår illustrere kanskje akkurat det.

Integrativ terapi har vært i Norge i 40 år. Man kan vel si at det startet da en ergoterapeut ansatt ved Modum Bad oppdaget og deltok i en utdanning i det som da ble kalt integrativ bevegelsesterapi. Dette ble starten til at hun og noen flere norske med ulike helsefaglige bakgrunner: en fysioterapeut, en sosionom, en psykiater, en psykolog og noen flere, tok initiativ til å ta utdanningen. De hentet læreterapeuter fra Tyskland for å få det til.

Og der startet stafetten, for 40 år siden: dette bittelille fagmiljøet var begeistret over det de hadde lært og overbevist om at dette måtte flere utdanne seg i. Dette måtte vokse, og med god støtte fra Petzold, etablerte de foreningen i 1984, med ergoterpaeuten fra Modum – Elisabeth Høydal – som leder. I løpet av de første ti årene klarte disse ildsjelene med Elisabeth Høydal i spisse å få gjennomført flere utdanningsgrupper i Norge. Etterhvert har det blitt utdannet mer enn 100 norske terapeuter: rundt 1⁄4 av dem er her idag!

Det som går igjen i historiene lederne før meg forteller, er at det hele veien har vært mer elle rmindre strevsomt å bli sett og anerkjent ut over “våre egne rekker”. Og at de likevel har klart å holde miljøet levende, takket være ildsjeler som har jobbet godt sammen – og det er fortsatt tilfellet! Begeistringen over faget og praksistilnærmingen har vært stor – i små bobler rundt enkelt-terapeuter og på enkelte behandlingsinstitusjoner.

Men fagmiljøet har vært lite og dermed sårbart. Det har naturlig nok vært fokus på å få utdannet flere, og med det også et behov for å få utdannet norske læreterapeuter. Man prøvde en periode å få til et eget kurssted, og så ble det etterhvert gjort et enormt arbeide fra litt før 2000 for å lage læreplaner mm og få utdanningen godkjent i det norske høyskolesystemet – både med tanke på terapeuter og læreterapeuter / supervisorer. For litt over 20 år siden organiserte NFIT en master-of-science-utdanning i veiledning, i Oslo, i samarbeid med Donau-Universitetet i Krems (Østerrike), og med Hilarion Petzold. Dette ble utgangspunktet for stiftelsen av Veiledernettverket NOSCO, som har 20-årsjubileum i år – gratulerer til NOSCO! – som vi fortsatt har mye til felles med. Og: for nesten ti år siden lyktes det omsider å få første del av terapeut-utdanningen inn på det som nå er Universitetet i Sørøst-Norge – før høyskoleøkonomi og politikk dessverre fjernet tilbudet igjen i 2018.

Medlemstallet i foreningen har svingt. Det har vært perioder uten utdanning, der foreningen har jobbet med kvalitetssikring av eksisterende terapeuter blant annet gjennom rutiner og tiltak for kontinuerlig profesjonell faglig oppdatering (PFO), og tilknytning til Norsk forbund for psykoterapi og de europeiske fagmiljøene – innen både integrativ terapi spesielt (EAIT), og psykoterapi generelt (European Association for Psychotherapy; EAP). Stadig nye krefter har kommet til og tatt sin tørn – noen over lang tid, noen i kortere tid, alle sentrale for å holde skuta flytende. Arbeidet som er lagt ned er fundamentet som gjør at nåværende styre KAN jobbe for at faget og foreningen skal bli sett og anerkjent. Så takk! til alle dere som har bidratt i styre og stell på ulike vis, før oss som har ansvaret nå! Uten dere hadde vi ikke kunnet feire 40-årsjubileum!

Tilbake til målet om at “I 2028 skal integrativ terapi være et kjent begrep for kolleger innen offentlig psykisk helse”.

• er det arrogant å si at helse-Norge ikke var klar for integrativ terapi, da vi ble stiftet? Og at det er det som gjenspeiler seg gjennom 40 år med mye strev: for å bestå, for å bli tatt på alvor, for å vise fram dette vi har så sterk overbevisning om er viktig og riktig?
•  Og er det optimistisk å si at NÅ er helse-Norge klar for oss? Jeg håper ikke det. Jeg håper tvert imot at tida er moden til at vi kan bidra: nettopp fordi vi – litt uærbødig sagt – kanskje til og med ligger et hestehode foran, ikke nødvendigvis så mye (men dog litt!) når det gjelder de enkelte metoder og teknikker, men både når det gjelder tilnærmingen som helhet, og når det gjelder bærekraftig integrasjon og det å ikke ukritisk plukke og mixe med de risiki det innebærer. Samtidig som vi – selvfølgelig – har en solid vitenskapelig og forskningsbasert forankring. Og det er det vi møtte den nevnte artikkelen med: Jovisst finnes det en enhetlig integrativ terapi! Og integrative terapeuter har kompetanse ikke bare i å reparere, men også i å forebygge og styrke. Vi er trent på å se klienten – med alle hans eller hennes indre og ytre ressurser såvel som utfordringer, historie og fremtidsperspektiver. Som det står på hjemmesida vår: integrativ terapi er ikke bare en solid teoretisk, faglig og vitenskapelig forankret psykoterapeutisk retning, men vi utøver faget på en ressursorientert, kroppsbevisst og kreativitetsfremmende måte, med blikk for hele mennesket i sin livssammenheng. Og vi retter oss mot både individer og grupper, med fokus på både helse, støtte, mestring og personlig utvikling.

Og med det – litt om konferansen, og om hvorfor vi har valgt dette temaet: aldring og psykisk helse?

• For det første: eldre-andelen i befolkningen øker. I en nylig stortingsmelding (St.Mld 24, 2022-2023) pekes det på at en aldrende befolkning, sammen med teknologisk utvikling og klimaendringer, er blant de viktigste samfunnsendringene vi står overfor. 20% av den norske befolkningen er nå pensjonister.
•  Denne økende andelen eldre – både såkalt yngre eldre og eldre eldre – kan sees som en risiko og en samfunnsbelastning – eller som en ressurs
•  I stortingsmeldinger (St.Mld 23 og 24, 2022-2023) poengteres det at (sitat):
  • det er viktig å legge til rette for at eldre kan opprettholde god psykisk helse gjennom helsefremmende og forebyggende tiltak, og gjerne i god tid før det er behov for tjenester – gjennom dette er det et stort potensial for å forebygge lettere psykiske lidelser, og:
  • Å bidra til løysingar som legg til rette for at flest mogleg skal oppleve meistring og kunne leve gode, sjølvstendige liv, samtidig som ein tenker nytt om korleis ein møter den demografiske utviklinga på tvers av sektorar, vil vere heilt sentralt for å sikre berekrafta til velferdssamfunnet.
  • det er viktig å legge til rette for at eldre kan opprettholde god psykisk helse gjennom helsefremmende og forebyggende tiltak, og gjerne i god tid før det er behov for tjenester – gjennom dette er det et stort potensial for å forebygge lettere psykiske lidelser, og:
  • Å bidra til løysingar som legg til rette for at flest mogleg skal oppleve meistring og kunne leve gode, sjølvstendige liv, samtidig som ein tenker nytt om korleis ein møter den demografiske utviklinga på tvers av sektorar, vil vere heilt sentralt for å sikre berekrafta til velferdssamfunnet.
• Men: De eldre sin psykiske helse er ofte underkommunisert, og:

• Norsk psykologforening har nylig pekt på at Tilbudet til eldre med psykiske lidelser

  er pr idag mangelfullt

• Dette er nettopp ett av de feltene der integrativ terapi opplagt passer godt inn:
  • det er mange som trenger hjelp, og noen trenger nok en psykolog eller psykiater – men det gjelder ikke alle!, og da er det både dårlig ressursbruk og en dårlig måte å møte klienten på, å sette dem i feil kø.
  • Der det offentlige – for å sette det litt på spissen – satser på enten psykologer eller frivilligheten, har mer fokus på reparasjon enn på forebygging, og der helsevesenet samtidig sliter med kapasitetsproblemer og altfor lange ventelister, kan integrative terapeuter – sammen med kollegaene våre fra tilstøtende fagmiljøer i Norsk forbund for psykoterapi – fylle et reelt behov og være eksempler på en stor, underutnyttet, supplerende ressursbank
  • i mange tilfeller kan vi, på grunn av våre særtrekk, kanskje til og med være spesielt godt egnet: vi har en rikholdig verktøykasse med mange mulige innfallsvinkler og tilpasningsmuligheter til den enkelte, som samtidig er
  • det er mange som trenger hjelp, og noen trenger nok en psykolog eller psykiater – men det gjelder ikke alle!, og da er det både dårlig ressursbruk og en dårlig måte å møte klienten på, å sette dem i feil kø.
  • Der det offentlige – for å sette det litt på spissen – satser på enten psykologer eller frivilligheten, har mer fokus på reparasjon enn på forebygging, og der helsevesenet samtidig sliter med kapasitetsproblemer og altfor lange ventelister, kan integrative terapeuter – sammen med kollegaene våre fra tilstøtende fagmiljøer i Norsk forbund for psykoterapi – fylle et reelt behov og være eksempler på en stor, underutnyttet, supplerende ressursbank

  • i mange tilfeller kan vi, på grunn av våre særtrekk, kanskje til og med være spesielt godt egnet: vi har en rikholdig verktøykasse med mange mulige innfallsvinkler og tilpasningsmuligheter til den enkelte, som samtidig er

  • det er mange som trenger hjelp, og noen trenger nok en psykolog eller psykiater – men det gjelder ikke alle!, og da er det både dårlig ressursbruk og en dårlig måte å møte klienten på, å sette dem i feil kø.
  • Der det offentlige – for å sette det litt på spissen – satser på enten psykologer eller frivilligheten, har mer fokus på reparasjon enn på forebygging, og der helsevesenet samtidig sliter med kapasitetsproblemer og altfor lange ventelister, kan integrative terapeuter – sammen med kollegaene våre fra tilstøtende fagmiljøer i Norsk forbund for psykoterapi – fylle et reelt behov og være eksempler på en stor, underutnyttet, supplerende ressursbank
  • i mange tilfeller kan vi, på grunn av våre særtrekk, kanskje til og med være spesielt godt egnet: vi har en rikholdig verktøykasse med mange mulige innfallsvinkler og tilpasningsmuligheter til den enkelte, som samtidig er
  • det er mange som trenger hjelp, og noen trenger nok en psykolog eller psykiater – men det gjelder ikke alle!, og da er det både dårlig ressursbruk og en dårlig måte å møte klienten på, å sette dem i feil kø.
  • Der det offentlige – for å sette det litt på spissen – satser på enten psykologer eller frivilligheten, har mer fokus på reparasjon enn på forebygging, og der helsevesenet samtidig sliter med kapasitetsproblemer og altfor lange ventelister, kan integrative terapeuter – sammen med kollegaene våre fra tilstøtende fagmiljøer i Norsk forbund for psykoterapi – fylle et reelt behov og være eksempler på en stor, underutnyttet, supplerende ressursbank
  • det er mange som trenger hjelp, og noen trenger nok en psykolog eller psykiater – men det gjelder ikke alle!, og da er det både dårlig ressursbruk og en dårlig måte å møte klienten på, å sette dem i feil kø.
  • i mange tilfeller kan vi, på grunn av våre særtrekk, kanskje til og med være spesielt godt egnet: vi har en rikholdig verktøykasse med mange mulige innfallsvinkler og tilpasningsmuligheter til den enkelte, som samtidig er kvalitetssikret gjennom det bevisste og systematiske forholdet til kontinuerlig integrasjon
  • Vår tilnærming retter seg ikke bare mot den enkelte, men har også fokus på nettverket rundt

Og der skal jeg gå mot en avslutning – for gjennom foredragene og workshopene håper jeg at vi både kan vise frem hvordan integrativ terapi tilnærmer seg ulike problemstillinger, men også at vi skal få innspill og kunnskap fra kolleger fra andre fagmiljøer. Jeg håper og tror at vi har lyktes i å lage et program som både illustrerer spennvidden i integrativ terapi, og som kan gi litt for enhver smak.

Mye å glede seg til, og jeg overlater ordet til Silvia Grøndahl som har oppgaven som programleder.