Helbredende nytenkning

Stimulert av Snåsamannen og «helbredende krefter» advarer helsepersonell og forskere mot skadelig overtro. Men slik blir vi ikke klokere.

Mentale prosesser. Det siste tiåret har frembrakt solid vitenskapelig dokumentasjon av at all livserfaring, fra den svært gode til den ekstremt vonde, gjenspeiles så vel i hjernen og nervesystemet som i hormon— og immunsystemet og i cellene hvor arvestoffet DNA blir regulert og aktivert. Dette skjer via mentale prosesser. Vår sjel kan følgelig ikke lenger reduseres til biologi, den påvirker også vår biologiske utvikling. Vi vet at erfaring kan gjøre en syk. Hvorfor skulle den da ikke kunne gjøre en frisk?

Samordning av kunnskaper.

Den dagen et menneskes tillit til at tilværelsen er meningsfull og sammenhengene brister, øker faren for at vedkommende blir syk. Grensekrenkelser, vanskjøtsel, avmakt og redsel påvirker kroppens utvikling. Jo mer vond og vanskelig erfaring i barndommen, desto større sannsynlighet for sykdom i voksenlivet. Det er heller ikke bare livsstil og den biomedisinske risikoprofilen som avgjør helsen, men også sosial rang og anseelse. Alt dette er dokumentert. Å forstå hvordan det skjer, forutsetter en helhetlig modell for samordning av kunnskaper fra områder som i dag er svært spesialiserte.

Mening som medisin.

Men forskning viser også erfaringens positive betydning, og at det å arbeide med meningsaspekter ved liv og sykdom kan forløse og styrke egne, helsefremmende krefter, og gi resultat som for eksempel færre tilbakefall og dødsfall i grupper av kvinner med hjertesykdom, eller brystkreft. Men hvordan slikt gjøres, kan i liten grad standardiseres. Det som er meningsfullt for én pasient i én situasjon, kan for en annen fungere motsatt.

Om det er noe som kjennetegner legekunst – for ikke å si den gode healer – er det evnen til å «se» et menneskes særpregede eksistensielle behov, og å støtte dets søken etter meningsfulle, bærende tiltak. Nyeste kunnskap fra fagfeltet psyko-nevro-endokrino-immunologi gir grunn til å anta at det ikke er et spørsmål om healing kan skje, men snarere under hvilke forutsetninger og hvor dyptvirkende.

Placebo.

Dokumentasjon knyttet til fenomenet kalt placebo tilsier at helsepersonell ikke bør miste fatningen av å høre om menneskers opplevelse av healing og helbredelse. Slike «mirakler» trenger hverken å være overnaturlige eller tilfeldige. Forskningen kommer trolig snart til å kunne vise hvordan healing «ser ut» fra et naturvitenskapelig perspektiv, uttrykt i en endret immun-, hormon- og nerveaktivitet.

Det foreligger allerede dokumentasjon av at psykoterapi kan endre hjernens struktur. «Change the mind, and you change the brain» har nevroforskere konkludert. Og placebo er «psykoterapi naturell», en ressurs som alle behandlere kan forløse. Det handler ikke om ytre mystiske «krefter». Kraften er alt i pasienten som egenhelbredende ressurser. Det handler om hvordan en gjennom symbol og mening i relasjon til en medlevende og medfølende hjelper kan aktivisere disse.

Gammel folkekunnskap.

Alt dette er for så vidt gammel folkekunnskap. Men mainstream medisin har ikke vist dette nevneverdig interesse til tross for det dokumenterte faktum at slike relasjonelle forhold kan utgjøre en betydelig behandlingseffekt. Under visse betingelser kan også «små» årsaker gi store virkninger og endre et sykdomsforløp. Siden medisinen har konsentrert seg om kroppen som biologisk maskin, har den levende og opplevende kroppen snarere vært noe forstyrrende man har forsøkt å «rense bort». Men det man kontrollerer for i forskningen bør man selvsagt utnytte konstruktivt i klinisk praksis.

Hører sammen.

Det som er nytt i dagens situasjon, er at kunnskapen om hvordan erfaring påvirker kroppen har eksplodert. Publikasjonene strømmer på fra prestisjetunge fagmiljøer forankret i avansert naturvitenskapelig metodologi. Det definerte skillet mellom sjel og kropp smuldrer hen, til fordel for en erkjennelse av at disse ikke bare henger sammen (i statistisk betydning), men hører sammen, de er samtidige fenomener.

Dette må få konsekvenser for medisinen. Selv om dens avgrensing av kroppen som rent naturobjekt historisk har gitt mange suksesser, er paradigmet i dag til hinder for å forstå en rekke lidelser, så vel som ulike former for helbredelse.

Darwin.

Vi feirer i år Charles Darwin, som av mange forbindes med et biologistisk syn på mennesket. Men han var også klar over at mennesket som eneste art er i stand til å frigjøre seg fra de naturlige skaperkreftene og å endre betingelsene for eget liv. Slik Darwin fikk oss til å se oss selv som grunnleggende bundet til vår animalske forhistorie, ville det være en tributt til hans storhet å ta inn over oss at vår biologis egenart betyr at vi ikke bare «er skapt», men også skaper oss selv.

Vi lever i en dobbelthet; vi er materie, men også en materie som er ånd i den forstand at den skaper mening og betydning som den veves inn i. Å løsrive disse to dimensjonene fra hverandre er en kardinalfeil som har fått skjebnesvangre konsekvenser for biomedisinens forståelse av mennesket.

Hellig grunn.

En som skjønte dette var Gregory Bateson, en av det 20. århundrets store tenkere i biologi og kommunikasjon, og som startet sin karrière ved å reise i Darwins fotspor til Galápagosøyene. Nettopp innsikten om at biologi og biografi, materie og historie, er forent i menneskes vesen, fikk ham til å se menneskes egne, helbredende krefter som hellig grunn og advarte mot en vitenskapelig utforskning uten klokskap og ydmykhet.

Forventning og uro.

Det er en viktig advarsel. Som forskere og klinikere kjenner vi da også på en blanding av faglig begeistring, forventning og uro. Begeistring fordi det medisinske kunnskapskartet nå begynner å stemme bedre med det menneskelige terrenget vi så lenge har beveget oss i. Men også uro, fordi den nye kunnskapen representerer en enorm teoretisk og praktisk utfordring som ikke kan håndteres ved å kurse leger i «å kommunisere bedre» eller sende «3000 nyutdannede psykoterapeuter» ut i alle norske kommuner, utstyrt med retningslinjer for behandling av depresjoner, funksjonelle plager eller dysfunksjonelle tanker.

Det ligger i sakens – menneskets – natur, at meningstapet som er knyttet til sykdom ikke kan bøtes med standardiserte behandlingsoppskrifter. Det vil være å virkeliggjøre kjernen i Batesons advarsel som han formulerte slik: «Where angels fear to tread, fools rush in.»

Linn Getz er førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsmedisin, Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet (NTNU) og bedriftslege ved Landspitali Universitetssykehus, Reykjavík. Tor-Johan Ekeland er professor i sosialpsykologi, Høgskulen i Volda. Anna Luise Kirkengen er professor i allmennmedisin, Universitetssykehuset Akershus, NTNU og Universitet i Tromsø. Elling Ulvestad er avdelingsoverlege, Haukeland universitetssykehus og professor i immunologi ved Gades Institutt, Universitetet i Bergen. Arne Johan Vetlesen er professor i filosofi, Universitetet i Oslo. Edvin Schei er fastlege og professor i allmennmedisin Universitet i Bergen og Universitet i Tromsø, Irene Hetlevik er fastlege og professor i allmennmedisin ved NTNU og leder av Allmennmedisinsk forskningsenhet i Trondheim.